Starten..

Jeg startet med en tro på at jeg var SW (superwomen) allerde ved fødselen. Og etter å ha fått det bekreftet fra "alle" i 35 år omtrent, så sprakk idealet. Det var som masken datt i gulvet og knuste. Ja, det er sant. Etter så mange år, så trodde jeg på det alle hadde sagt.

Så fant jeg min utkårede og jeg ble snart gravid med vårt første barn. Og da hun kom til verden, kan jeg love at det sprak enda mer. Uten søvn, uten mat og med hyl døgnet rundt, raknet det meste av idealet mitt. Hvorfor klarte ikke jeg det, når jeg hadde sett og hørt at alle andre hadde klart det? Jeg følte meg meg skyldig i å ha levd på drømmer, men reiste meg raskt. Nå skulle det ryddes og bakes! At ungen hylte, og jeg knapt rakk å tisse, ble glemt. Det varte i 30 sekunder.. Jeg hadde ryddet - to leker, og var utslitt. Jeg la det på is. Mannen fikk bare bli frustert over rot og støv og at benkene ble fylt opp av grøtboller og halvspist mat. Det ville bli snart bedre - en ny illusjon..

Så jeg holdt ut - lenge. Så fikk jeg det for meg at huset var for lite, så da skjedde det ingenting før vi fikk oss nytt og større hus. Det var for snart et år siden. Ingenting skjedde da heller.. Sambo ble enda mer frustert. Jeg hadde jo lovet..


Men så skjer endelig et gjennombrudd. (Les neste tråd.)